ERUPSJON * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 16-2012)

fredag 15. mars 2013

ERUPSJON av Sigve Lauvaas * Side 35-42 (Bok 16-2012)

Månafossen-Ill

Side 35

VIND

Livet mitt er som en busk

Forteller til greinene

Som forteller

Mitt liv er i vinden.

Og hvert håndtrykk er sommervarme

I skåler av ull.

Vinden er myk som kvinnebryst,

Som myrull og mose.

Vinden kommer vennlig

Og plystrer som ungdom på vei

Til fest og dans

I grasgrønne sommernetter.

LYS

Jeg har lys i håret,

Og hendene er fulle av lys,

Som en søndag i Roma

Med audiens.

Jeg puster lys,

Og er som en stigende sol

Med øyner og munn.

Og ansiktet lyser

I mitt hjerte.

Glorien lyser i en kalket grav.

Lyset stråler fra oppstandelsen

Til evig liv.

Og håndtrykket smiler.

Jeg lyser i båten

Til Paradis.

LENGSEL

Min lengsel er tung å bære.

Ordene er bål på svart hav.

Jeg ser etter den ene, og sjøen bryter.

Jeg er fanget i sorg.

Lengselen blir til roser og lyng

Under stjernetrær. Jeg gråter i glede.

HVER DAG

Hver dag har sitt lys.

Og tiden har lyset i sitt telt,

Og kysser lyset

Som kommer som en gave.

Et hjerte lyser inn vinduet,

Og vi tar imot.

Jeg åpner min munn og imot alt.

Jeg hviler i lyset.

Lyset kommer på ny

Med liv og håp, med melk

Til alle skapninger,

Og synger en ny sang hver dag.

GLEMME

Jeg kan ikke glemme

Kjærlighetens vår, min elskede,

Mitt smykke av gull.

Glemme kan jeg ikke det vakreste

Bilde som er skapt,

Som brenner og fortryller

Og hvisker navnet.

Din kropp er som min,

Og ditt ansikt lyser i meg som en sol

Fra en evig morgen, fra regnbuen

Som er slynget ut i rommet

Til påminnelse og trøst.

Jeg bader i ditt underfulle lys hver dag,

Og kan ikke glemme at du er min,

Som vann og brød, luft og kjærlighet.

Uten deg var jorden kald som is

Og døden en skygge på hvert hjørne.

Uten ditt lys hadde vi råtnet bort.

Du er vår klippe. Hvem kan glemme sin skaper?

Vår borg er du fra evighet. Din fot er vår sti.

Ditt navn er over alle navn. Du er min Gud.

KREFTER

Når du tar imot lyset,

Får du krefter til gode gjerninger,

Og lyset vil følge deg hele veien.

Du får krefter til å bære

Alle bører verden gir,

Og føttene vil gå lett mot målet.

Av lyset blir du seende,

Og kan utforske landskapet,

Og hemmeligheter blir åpenbart.

Visdommens krefter er mer enn gull.

I skapelsen er mennesket

Utvalgt til å tjene livet i kjærlighet.

SØVN

Dypt sover barnet, dyp er vår velstand.

I dypet bor Ordet

Som er åpenbart i naturen.

Hele verden forteller om underet.

Stammen vokser, og greinene får friske skudd-

De hellige finner hvile ved korset.

Søvnen er som en bolig,

Der alt er stille, og drømmene vokser til hus.

Søvnen gir nye drivkrefter til livet.

HVILE

Den som ikke hviler, får frostskader

Og nerveproblemer.

Kveldene blir døs på visne roser.

Våre liv trenger å se begrensningene.

I lyset på veien kan vi studere skriftene

Og kjenne at vi er sårbare.

Men, vår lengsel til ordet, fyller våre kar,

Så vi kan leve som fullbåre foster

Med melk og brød.

BLAD

Å være et blad

Uten grein og stamme,

Uten røtter og jord,

Krever stor styrke.

Å være et blad i vinden,

Er å leve i håpet:

Som blind uten ord.

Å fly med vinger,

Uten kropp og sjel,

Gir ingen mening.

Å være et blad i verden,

Uten lys og liv,

Er som å vandre i mørket,

Uten far og mor.

HVEM

Hvem kan få vinden til å tie

Eller seile forbi?

Hvem soper i tunet

Og tørker kongens ull og lin?

Hvem hvisker i berget, og banker på?

Bare den evige vinden,

Kommer og går.

Guds hjelper og pust i stormen

Er engelens hånd.

Greiner og trær må falle

Når vinden rister sin kropp

Og hilser landet med drama,

Og løfter jorden.

Hvem kan stagge vinden

Når bølgene bryter?

Hvem kan spille teater i hemmelighet?

Hvem er den første og siste

Som hvisker i hjertet?

Hvem kommer med brød og vann,

I ordet som lyser?

FRIHET

Vi er så frie

At vi mister fotfeste.

Friheten er blitt et hylster

Vi må fri oss ifra.

Frihet fra kroppen

Får vi først når vi vandrer

Over den gylne bro.

Da har vi vinger,

Og puster i lyset

Fra Paradis.

BARN

Som barn legger vi oss i snøen

Og lager avtrykk.

Vi setter spor i alt vi gjør under solen,

Og fosser frem som en bil

Til gamlehjemmet.

Som barn er vi, uten stans,

På vei til en sikker bolig,

Og ser etter konturer av hvite fjell,

Der englene bor.

FLY

Vi danser som fugler, og flyr

Mot et ensomt liv

Bak låste dører.

Vi flyr mot et gjemmested

For skrøpelige folk

Som ingen vil ha.

Vi flyr ifra oss selv

Og går i frø.

Vi danser i sky som engler

Uten ord.

Vi flyr i møte med Gud,

Som har skapt alt.

Vi flyr til visdommens tre.

Vi flyr.

EN GAVE

Du er en gave til jorden.

Og jorden åpner sin munn,

Og sier Kom.

Og lyset er et kjærtegn, et smil,

En gave til deg.

Og du er målløs, og gjemmer deg

Under et tre.

Du favner lyset, og strekker ut en hånd

For å gripe det usynlige

Som skaper liv.

Du er en gave, et frø

Som spirer og vokser opp

Til en ny skapning.

Kom, sier jorden.

Du er en frukt på mitt tre.

Bli i meg.

UTEN ORD

Uten ord er kjærligheten.

Som en gåte møter vi lyset,

Og vokter oss

For å ikke komme for nær.

Vi har en anelse av seil i ord,

Vandring på smale veier,

Lys i mørket.

Vi bygger en kirke,

Og snubler.

Den sanne kirke er ingen bygning,

Men ånd.

Og salig er den som tror.

Uten grenser

Gir ordene liv.

Det er vårt håp

Å bli som et lys med vinger,

Og leve i nærhet til Gud.

ELV

Jeg gikk over en elv i går.

I dag skal jeg gå over et fjell.

Og aldri går jeg tomhendt tilbake,

Og alltid er der mye igjen.

Hvert øyeblikk er en gåte,

Hver dag er en pust av skapelse

Som elsker å møte meg.

Derfor gir jeg alt.

Elven som renner mot havet

Blir aldri tørr.

Jeg leter etter kilden,

Og drikker meg utørst.

Jeg bor ved en elv, og snakker to språk.

Elven strømmer forbi,

Og jeg er alene i natten

Og møter meg selv.

Elven er min venn i livet.

Jeg hører navnet,

Og leser skriften på veggen.

En elv er tid på vandring

Mot uendelige dyp

Og stjernebål.

APRIL

Det er nesten april,

Og blåveisen synger salig musikk,

Og lauvet nynner som aldri før.

Det er vårluft i kvelden

Og solslør i skog.

Jeg er ensom, forlatt,

Med sans for humor, og april.

Det er bjeller i lynghei, i dal og fjell,

Med bunad i solvakker vår.

Det er tid underveis, med et knippe av gull.

Min elskede kommer, og gir meg et kyss,

Og jeg åpner min hjertedør.

STRAFF

Fordi jeg er,

Blir jeg straffet.

Mitt nærvær beleirer

Ordene.

Jeg leser alt i en ørken,

Og finner gull i støv.

Straffen blir til seier.

Eg forsvinner i lys.

Mitt hjerte gir mening

Følg meg.

HUS

Stig ut av skogen. Løs tidens hemmelighet.

Du er mitt hus. Vær meg nær.

Favn meg som et barn.

Stryk meg over håret. Gi meg din krans.

Gi meg synet igjen.

Jeg venter til du kommer

Og klipper snoren, så jeg kan stige inn.

Jeg vil bo hos deg.

Du er min bolig fra eldgamle dager,

Min klippe og borg.

Stig ned på jorden, og tal.

Jeg vil lytte til din stemme. Dine fottrinn

Er som skjønn musikk.

Jeg vil favne min elskede.

Du er sjel og ånd, og livets kraft.

Du er Jerusalem, min kronte himmelbrud.

H.J.Hegg-ill.

Mine blogger

Blogger jeg følger

ERUPSJON av Sigve Lauvaas * Side 26-34 (Bok 16-2012)

Giljajuvet-Ill

Side 26

FORVITRING

Menneskene forvitrer som kalkstein.

Vår hud mister identitet.

Vi er slynget ut i kaos, og er maktesløse.

Det totalitære regime overtar.

Jeg hopper ned fra et tre

Som smuldrer til jord.

Og bokstavene smuldrer i kirker og hus,

Og byene sover.

Troen svikter, og ankeret blir knust.

Kulturen er i krise.

Vi mangler vann og brød,

Og et fast holdepunkt i livet.

MENNESKER

Ikke alle mennesker er virksomme.

Noen lar andre jobbe.

Og Kains korn er bedre enn vårt.

Og druer har vi nok av.

Mennesker er ferdige til å fly.

Jorden er ikke god.

Krigene ødelegger skapelsen,

Og spiser folk som fluer.

Vi er støv, men vet det ikke.

Som rådyr lusker vi i naboens hage,

Og spiser korn vi ikke har sådd.

Vi er barn på jakt etter lykken.

Vi er forvirret, og lengter etter lyset,

Og syr offerduker

Av virksomme bokstaver, og hellige

Som kjenner skriften og folket.

Menneskene ønsker å overvinne

Lidelsen, hungeren, fattigdommen,

Og skaper seg et navn, som forvitrer.

Bare lyset er evig.

LANGSOMT

Langsomt er vi blitt til,

Men uventet skjer det ikke.

Som en oppfinnelse lyser lampen.

Plutselig er vi født.

Det er lett å arbeide

Når ting skjer langsomt,

Når sjelen får tid til fornyelse

Og solen kommer igjen.

Navnet følger oss på veien,

Og vi strever med å finne den.

Tomrommet er usynlig, men synlig

For den som ser alt.

SOL

Vi hadde sol i går.

Den var hos meg hele dagen

Og hjalp blomstene frem.

Og jeg ble varm av glede

Når fuglene kom.

Spill, du som har strenger.

Spill til elskov og dans.

Naturen spiller med lauv på grein,

Og barna er uten sko.

Solen er sterk som en kjempe,

Og får alle med.

Kom i min favn, sier sola,

Og gir oss dråper

Som klukker og ler.

Kom med dine vinger i verden.

Lykkelig er ditt navn.

Se, jeg skal lyse for alle,

Og kysse din panne og munn.

Du skal få nye øyner,

For du er min beste venn.

HVER DAG

Hver dag erobrer vi nytt land.

Hver dag har vi utfordringer

Som setter grenser.

Av alle krefter passerer vi hinder,

Og blir oppspist av tid

Og signaler fra ferdiglagte kart.

Hver dag er vi på topptur

Og speider nytt land,

Og kommer hjem til slutt.

Å GÅ

Vi går på ukjente stier

Og møter fremmede,

Åpner kartet og forteller.

Bare flyktninger finner frem i fjellet,

Der himmelen er åpen.

Vi går i en verden med grashopper,

Natt og tåke,

Og kjenner håndkleet som en klam hånd

Vi vil fri oss ifra.

Vi mangler innsikt, og studerer stjernene,

Men har mistet fokus,

Og går i ring.

Vi går til en vadeplass, og finner en sti

For muldyr og sau.

Dette er vår vei.

Dette er pilegrimen sitt spor.

I VERDEN

I denne verden møter jeg mange fremmede

Som snur ryggen. Og jeg må gå videre

Med ryggsekken full av brød.

Hvem kan jeg dele med? Hvem kjenner Brødhuset?

Bare den som tar imot, kan smake,

Og bli mett av hjerte.

KOM

Kom til mitt hus,

Og bli værende.

Jeg biter ingen, og tråkker ingen.

Kom til gammelost og brød,

Kom til fest på hotellet.

Jeg tenner lys,

Og venter i skumringen,

Under månetreet.

Kom til sengevarmen

Med ensomheten.

Kom, du fattige,

Med dyptpløyende øyner.

Kom til foten av fjellet,

Til teltet som lyser.

Her er fred.

Jeg leser dikt i natten,

Og vekker meg selv i drømmer.

Jeg smiler til naboen

Som sover tungt i blinde.

Gitaren er knust.

Bare katten hører

Når leppene dine brenner

I gammel musikk.

NYTT LIV

Det er med sorg

Jeg erindrer vinteren,

Som tok så mange liv,

Og vårflommen

Som gav tomme benker

I katedralen.

Kulden kom tilbake,

Og festet sitt belte om livet.

Med døden i fingrene, uten ord,

Bad jeg til Gud.

Han løftet meg fra ishavet,

Og gav meg nytt liv.

DIKT

Det er bare

En nattlig reise,

Noen ord fra fjellet

Og ned til stasjonen,

Der lille Flis

Legger armene om

Lille Ma

Og kysser barnet.

Det er bare kulden,

Og hunden,

Som fortviler

Og graver i jorden,

Der en eller annen gjemmer seg

Og skjelver.

Ta ikke diktet ifra meg,

Sier danseren,

Sier nattdoktoren

Som speider blålys i natten.

Det er bare onsdag,

Og toget venter,

Og avstanden fra her til der

Blir en kjæreste,

En stjerne på perrongen.

Du, milde jord.

En spasertur i parken

Knekker koden.

På avstand er en ny tid på vei,

Og ingenting skjer upåaktet.

Forlate min synd.

Jeg vil heller dikte.

VALG

Hvert sekund trør foten feil.

Om jeg kan hjelpe for det? Om føttene

Trenger nye sko, en hvil,

Eller lever utenfor samfunnet, i kulden,

Beror på valget.

Vi velger våre liv, men ikke livet.

NÅ

Vi aner våren,

Et annet øye,

En skål, et svarbrev

Fra den som styrer.

Vi går på gater.

Trafikken murrer.

Og sommerfugler

Tar hånd om blomsten.

Vi gjennomskinnes,

Og våkner, våkner

Med is i magen

Når våren kommer.

VIND

Vinden har vært her.

En kropp som ingen kjenner

Styrer mot nord.

Årstidene skifter, stengelen strekker seg

Mellom stjerner og måne

Og høye hus.

Vinden synger i blomsten

En kjent melodi.

Greinene nynner tilbake, og vinker

Med nye fjær.

Det er tid for fuglen å komme tilbake.

Vinden tar seilet,

Og brått er det vår.

ANGST

Det er ikke angsten som skriver.

Statsministeren

Smyger seg unna, og skriver:

Papiret er synlig for alle.

Skriv angsten i kne.

Det er tid for dåp.

LUFT

Luften har ingen armer, ingen kropp.

Den er målløs, et rom som flyr.

Med vinger stuper den

Og slipper nistepakken

Til avmagrede mennesker,

Som beveger jorden som bytte.

Luften blir vridd og heist i skyer,

Koblet til havet og stjerner.

Uvitende smugles luft til fremmed planeter,

Og menneskene er fulle av arr.

DELE

Vi deler på alt,

Deler livet og fjellet.

Og kroppen er delt.

Men ingen får nok.

Vi speider, og går i blinde.

Deler brødet, og luften

Som henger i lyse og mørke tråder

Gjennom dag og natt,

Til en vev fuglene forstår.

Vi deler bokstavene til frie pust

Som eldes, og stuper

I lyng og mose.

Vi lager et eget språk

Og fortier lengselen, som avtar,

Og håpet, som blir til en sikker vei.

DEN ENE

Deg vil jeg ha. Rosebusken er en av oss,

Et gjenskinn av perler og gull, et lys fra rommet.

Det lykkelige barnet, som følger tidsånden,

Hører øynene tale. Stemmen er ren.

Mitt hjerte er fylt av beundring, og lengsel.

Den ene er atten, diamant og juvel.

BØLGER AV TID *Blogg11

Mens jeg holder på,

Går bølger av tid i landskapet.

Noen drøvtygger,

Andre beiter.

Min første poesi kom i en rå kjeller,

Med vaskemaskin og sluk.

Jeg sluttet på skolen,

Og ble fisker.

Mitt liv er en høvelbenk.

Den slites, og får mange arr.

Jeg holder på mitt.

Oppskriften er ikke klar,

Men jeg beiser tak og vegger,

Og får terrasse mot sør.

Jeg er redd for hunder,

Og skaper angst for naboen.

Døren er lukket,

Og lyset fra elven gir ingen fred.

Poesien har forheng

Livet er kunst.

DAGER

Hver dag har årstid.

Jo travlere vi har det, dess raskere

Går tidshjulet.

Som blomstene er vi avhengige

Av næring fra luft, vann og jord.

Og dagene blir delt opp

I små stykker, som en bolledeig.

Men alle slipper å vente.

Alle får til sin tid.

Om morgningen åpner soløyet,

Om kvelden lukkes det.

Og vinden stryker fjellkammen

Som en gammel venn.

Dagene tikker,

Og høsten er en hemmelighet.

MINE HENDER

Mine hender lyser.

Lyset sprer seg i rommet.

Jeg ser fjell bak fjell.

Lyset kommer inn i mitt hjerte.

Det lyser i stolen, der jeg leste Skriften.

Alt lyset kommer ovenfra.

Lyset går gjennom vegger og tak

Og kranser mitt hode.

Lyset gir nye krefter.

Jeg går i lyset, og blir forvandlet.

Mine øyner ser Jerusalem.

Jeg er en pilegrim

På vei mot Den hellige byen.

FARVEL

Farvel mørke og natt.

Farvel til kulden og sorgen.

Farvel til havet.

Jeg vil stå i lyset som en bjørk

Og strekke mine hender mot himmelen.

Jeg vil åpne min dør.

Farvel til det isblå fjellet,

Og grensestolpene på endeløse vidder.

Jeg vil hjem til Paradis.

LYS

Gi meg lys til morgengave,

Og la lyset hvile over mitt ansikt,

Så jeg kan gå i fred.

Velsign Israel med lys i ditt hjerte.

La navnet lyse for din fot,

Så vil du finne veien til Jerusalem.

Lyset sprenger grenser,

Og åpner Skriften, så blinde kan se.