ERUPSJON av Sigve Lauvaas * Side 2-8 (Bok 16-2012)

Skjelbred-Ill1

Side 2

DIKT                                                                          

Dette er ikke mine siste dikt.

Selv om jeg er forfulgt

Og kjenner meg svak,

Skriver jeg sterke ord,

Som Ravn og Lys.

Jeg skriver om nettene,

Og avslutter

Når den store lampen tennes

Og klokkene kimer i Babels tårn.

Jeg er selvfølgelig oppfostret

Med fremtidstro,

Og en viss formening om arv

Og frivillighet.

Mine dikt fører meg fremover

Til de lyse netter,

Og bølger av kjærlighet.

Jeg går på stier av marmor,

Og er pyntet til fest.

I morgen skriver jeg mer

Fra min tårnefulle reise

Med svangre ord.

SPRÅK

Jeg står opp

Med hånden i språket,

Og spiser ordene

Som druer og honning.

Jeg beveger meg i det jødiske miljøet,

Og oppdager mange reiser

Med stoppesteder og navn

Fra min egen barndom.

Jeg føler angst,

Og har kjærligheten som dør

Til en annen virkelighet,

Der oppstandelse og gjenfødelse

Går hånd i hånd.

3

LYS                                                                     *Blogg2

Lyset er alltid hos meg

Når jeg dikter,

Og holder meg våken

Med undrende øyner.

Jeg går selvsagt ikke av veien

For litt vann, selv om det er sent

Og hjertet blinker

Av dårlig kontakt.

Jeg holder vekten i balanse

Med nok søvn,

Og ord som formidler verdier

Som ikke er kjøpt med penger.

VAKKER

Hva er vakrere enn ord om kjærlighet

Som ikke ruster,

Og visdom som aldri i evighet forgår?

Vakker er også barnet som kom til verden

Med et skrik,

At her er jeg nå.

Ja, vakker som stemmen er livet som leves

Av et oppriktig hjerte,

Med lampen tent.

Vakker er også den ene som møter lykken,

Og skriver navnet: For alltid din.

FRIHET

Å kunne si hva en mener

Og mene hva en sier,

Kaller vårt hjerte til alvor og skjemt.

Jeg puster i ordet.

Det blir til en flamme.

Snart brenner byen,

Og grådigheten fortæres i natten.

Og de som sover blir glemt.

4

Å FLY

Jeg fløy i luften i mange år.

Hver natt i drømmer

Var jeg på rundreise i mange land,

Og kunne peke

Veien videre.

Jeg fløy på vinger av skyer,

Og engler var tett ved

Som et skjold for vinden.

Jeg ble båret i drømmer til blomstrende hager

Og byer med tårn.

Mine reiser gikk høyt, mot stjerner,

Til ukjente gravsteder

Og tomme hus.

BARN

Maleriene er mine barn,

Sier Munch,

Og vil helst ikke snakke.

Fremmede

Tar gnisten, stillheten, varmen.

Mine dikt er også mine barn,

Sier den fattige enken,

Og føler seg rik.

Ordene som blir til en masse

Av edle steiner,

Og som blir nyskapt av en mester,

Kan godt være barn,

Men det er ikke mine.

Dersom jeg skriver jevnlig,

Blir det mange barn,

Sier den frodige Maria,

Som vokter sin åker,

Og den nyfødte med kjærlighet.

Barn er som en himmel med stjerner,

Kloder og lys uten tal.

Et mysterium, en gåte. 

5 

LÆRE                                                                   *Blogg3

Å lære er uviktig

Eller usant,

Noe som går i glemmeboka.

Noen mener det har med utvikling

At vi kan språket,

Hører hjertebank

Som ord for en hel verden.

En stjerne i blått

Har sitt eget univers,

Og vi har vårt,

Med knapper og glansbilder.

Vi lærer å forstå

Bevegelsene i naturen,

Og barnet

Som klamrer seg til mor og far

Og lager nyheter,

Og forstår likevekt

Og tomme hender.

TEGN

Ord eller tegn, spor eller signal

Som lyser som hjerteblink

Og skaper bevegelse,

Gjør oss til snø og is

Som renner i havet.

Så er vi ikke evige lys, eller stjerner,

Men blader som visner,

Strå som blir til mold.

Vi kommer til verden som flyktninger

Og søker en trygg havn,

Og lar oss friste av melk og honning,

For vi vil oppleve sirkuset

Som speiler livet.

De sist ankomne får gratis forestilling

Eller svarteper.

6 

SKRIVE                                                                *Blogg4

Jeg skriver så lett

At noen kan forstå det.

Ordene ligger ikke i lake først,

Men kommer fra stjernene

Og smiler til alle.

Selv gamle ord kan bli nye

Når en leser inni seg

Som en prøvesmak,

Eller venner av tiden,

Som stadig erobrer oss.

Jeg skriver tidlig eller sent,

Mest sent, når trafikken stilner

Og fuglene er gått til ro.

Men det er ordene som bærer

Teksten frem i lyset.

HATT

Jeg går ikke med hatt,

Ikke nå lenger.

Jeg går med musefletter

Og kalott.

Jeg er stiv i språket,

Og maleriene har stiv pris.

Jeg selger ingen.

De skal bli med meg over alt.

Min hatt er øverst.

En gammel hatt med snor.

Jeg kjenner byen,

Og er forelsket i høye hus.

INGEN

Nesten ingen er ærlige, sanne og ekte.

Jeg kjenner ingen som Paulus, eller Maria.

Ingen banker på. Ingen forteller fra gruvene.

Nesten ingen har sett lyset. Gull er en mangelvare.

Snart er vi tiggere, på randen av stupet.

7

ÅRSAK

Alt har sin årsak,

Og årsaken til alt er livet

Som er koblet sammen i tusen lenker

Som er årsak til språket,

Som noen ganger overrasker

Den som leser

Eller hjelper folk på gamlehjemmet.

Det er en årsak at vi er født.

Og årsak på årsak følger oss gjennom livet

Som en rød tråd, eller varemerke,

Så vi kan finne røttene

Og tyde skriften.

For vi er alle formet fra begynnelsen,

Som Adam og Eva.

TALE

Velsignet være deg

Og velsignet være ordene dine

Og alt du tenker.

La ordene fra ditt hjerte

Være rene som gull.

Ditt ansikt stråler i byen

Og på veien

Som diamant og krystall.

Din munn taler som en engel,

Uten brist og lyte.

Velsignet er ditt navn.

KLAGE

Klag ikke på maten.

Klag heller til den som taler løyn,

Og drikker hat for vann.

Klag, mine barn, når trikken stopper,

Eller toget kommer for sent.

Vi har ingen tid å miste.

Klag avskjeden for retten.

Vi er på feil spor.

8

ORD I DAGEN

Jeg kunne sagt,

Det er godt å se, eller

Det er godt å se deg,

Se gjennom tåkebrillene

Til veien.

Det er lys i taket,

Lys til enhver anledning.

Det lyser i knapper,

Og tapetet lyser.

Jeg ønsker å si et ord

Om lyset.

Og det er vanskelig

Å tie.

Fra begynnelsen

Kunne jeg ikke språket,

Men lærte litt etter litt

Å kle meg moderne,

Som kongen.

ORD

Det finnes mange ord som er usagte,

Og jeg vil søke å få dem frem

Frivillig, eller med tvang,

Helst frivillig.

Jeg retter hendene ut, og fanger ordene

Som kommer i rasende fart,

Som snøfiller og hagl.

Det er bare å ta imot

Mens krybben er tom.

Og ordene blir til velling

For små barn

Som ikke har lært å gå.