ERUPSJON av Sigve Lauvaas * Side 17-25 (Bok 16-2012)

Hertervig-Ill

Side 17

BØLGER

Fri meg fra bølger som glinser i sølv

Og svart kobolt,

Og gjør meg vakker i lyset

Av månegull

I en bølgende åker i Israel.

Jeg kommer nær deg i natten,

Og du rører min hånd

Og kysser min fot.

Du er bølgen som bryter,

Og breier over min kropp

Et teppe av honning.

Havets bølger er høye,

Og har ingen grenser for sin utbredelse.

Hus blir lagt i kne.

Og bølgene føder nye slag

I strandsonen,

Og meier byer og land.

Menneskene er også bølger

Som følger med vinden.

Ikke mange tørr å stå alene

Som øyer i havet.

HENDER

Når kjærligheten kommer til overflaten,

Blir menneskene nakne,

Og hendene som greiner på treet

Som synger i vinden.

Og leppene åpner seg til ord

Som strømmer i luften

Som mygg og bisvermer,

Og kysser støvet.

Men vi er mer enn støv,

Og reiser oss i stormen

Som en måneskive,

I visshet om å finne veien i sirkelen,

Som er åpen i midten

Til fest og høytid.

18 

ØY                                                                      

Jeg bor på en øy,

Og havet løfter meg.

Murene rundt Sion er faste,

Og jeg kan lese meg mett.

Livets vinder drar oss med.

Alle må flytte en gang.

Om øya blomstrer,

Blir den lett skyllet av stormen,

Og ingen blir tilbake.

En øy er en utpost,

Med signaler om havn i uvær,

Og himmel på jord.

FATTIG

Jeg føler meg fattig,

Er utmattet, og venter på båten.

Du som elsker, kan vente lenge,

Og gå fra hus til hus

Med hvetekorn og blomster.

Jeg vil til andre siden,

Til fjellet på grensen,

Til en gammel koie i skogen,

Der rådyrene vandrer fritt

Og lammene beiter.

DIKT

Solen er en dikter fra opphavet.

Den kommer med lys og glede

Til mitt ringe hus,

Og skaper vår i hånden og på taket.

Hjertet blir varmt,

Og bekkene fosser i fjellet.

Sommeren pusten fra varme strender,

Og jeg skriver navnet i hånden din.

19

SLAVE

Bestemme over sin egen kropp,

Være diktator i eget hus,

Feie for egen dør.

Hva er i veien med kommando?

Alle må adlyde.

Selv slaver adlyder sin herre.

Det er en måte å leve på.

Å underkaste seg må bli naturlig.

Vi har ikke noe valg.

Vi er prisgitt kreftene i naturen.

Den sterkeste overlever.

Og det er vi som gir den sterke makt,

For at han skal ha noen å heve seg over.

Vi er alle slaver i livet.

Regelverket er til for å følges.

Vi må ikke tro at vi er noe.

Det er vår lodd å tjene de som styrer,

Være et ledd i maskineriet

Så ikke hjulene stopper.

Alle trenger jo mat og klær.

Vi må arbeide for føden, være underdanige,

Villige til å strekke oss langt,

Gjøre som de andre sier,

Og lære oppskriften.

Vi overlever alt.

GI ALDRI OPP

Et motto for livet, og dagen

Er aldri å gi opp.

Kjemp for de verdier du tror på.

Vær ærlig, og fortell barnet

At det er veien å gå.

Ta et valg.
Bestem deg for å oppnå noe,

Strekk deg i sirkuset

Til de høyeste utposter,

Utvid grensene. Og gi deg ikke

Før målet er nådd.

20

NAVN                                                                  *Blogg9

Mitt navn er ikke nevnt.

Jeg føler meg tilsidesatt, bortgjemt.

Bildene ruller,

Og de unge søker sammen.

Jeg er alene,

En ukjent taxisjåfør.

Jeg livnærer meg ved å kjøre fremmede,

Og noen ganger bekjente.

Dagene går,

Og ingen får nok dager.

De går så altfor fort.

Ingen har aldri levd, sier du.

Jeg spikrer opp en annonse.

Husrom til leie.

Ingen betaling for den rette.

Ingen svar.

Jeg søker å finne en utvei på krisen,

Og går til et ukemagasin

Med et bilde av enkle slaver:

En kvinne fra Senegal,

En fra Portugal,

Og et kobbel av politi

Som sniktitter.

Jeg får ingen betaling, men det får de

Som markedsfører seg selv,

Og knapper opp blusen

Til en åpenbaring

Av Edens hage,

Med morbærtre og fiken.

Og jeg er en slave,

En taxisjøfør uten kunder.

Jeg blir aldri herre i eget hus.

Jeg kommer aldri til dekket bord.

Jeg fløyter aldri i trafikken,

Eller kjører med blålys.

Jeg innordner meg.

Det er min lodd å tie.

Jeg skal vandre med tøfler til verdens ende.

Så er det slutt.

21

PÅ TUR

Jeg har bare en sønn,

Og trikken er fullpakket med damer.

Jeg kan ikke spleise noen jeg ikke kjenner.

Jeg kan ikke forføre fremmede

Til ukjente ansikter,

Og bestemme.

Kyss, sier tantene på bussen.

De mektige kjører bil,

Og jobber til langt på natt,

Til turen er ferdig

Og speilet knust

Av nye kunder i parken.

Jeg bare måper.

Hva kan en si til dette livet?

Nesten ingen har barn.

De som reiser på trikken

Har ingen jobb

Og snakker et fremmed språk,

Men alle får lik betaling,

Og alle er kledd som slaver.

I GÅR

I går fikk jeg sagt noen ord,

Skrevet et brev,

Kjøpt meg brød for helgen,

Og mikset litt supervann

Til gjestene, som ikke kom.

Jeg ble sittende med suppeglasset alene

Til langt på natt,

Og sovnet ifra alt.

I går var jeg i skyer,

Og diktet fem vers til en venn,

Og drakk kaffe med fløte,

For å ta meg inn.

Det er travelt å dikte.

En kan bli gal av ordene

Som ikke vil åpne seg.

Men lyset gir fred i hjertet,

Og jeg er lykkelig gift.

22

HAGE

Jeg er mest kjent for hagen min.

Den har kortvokste trær

I blomsterpotter.

Jeg har stelt dem varsomt,

Men klippet brutalt

Både røtter og greiner.

Trær er heldigvis ikke dyr.

De kan ikke si så mye.

Bare de får vann nok,

Og en porsjon kattegjødsel,

Så lever de i mange år.

Ja, så lenge vil de færreste leve?

Hagen min ligger ved elvebredden,

Tett ved Big Ben og Trafalgar Square.

Jeg får ingen besøk,

Men ser folk med kikkert,

Og er glad jeg ikke er som de andre.

Jeg spiser mitt brød,

Og har nok med å plante og så.

Det er Gud som gir vekst.

AVIS

I avisen står at jeg er blitt borte.

Hvem kunne ikke skrevet det?

At jeg er så og så mange år

Må være oppdiktet.

Ingen kjenner min alder, uten en.

Det er jeg som er født.
Og hver vår skal det feires

Med bjørkesaft, og honning fra i fjor.

Jeg kan ikke innbille meg noe.

Svart på hvitt skriver avisen

Navnet til presidenten.

Det må være tørketid i Amerika,

For presidenten er hvit,

Og mangler skjegg.

Mitt navn står bare i parentes.

En flyktning vender hjem

Etter mange år på Cuba.

Ingen velkomst.

23

VÅKNER

Våkner litt etter litt.

En time er nok å våkne på.

Så må en være våken

Med øyner og ører.

Våkner du i badekaret,

Må du huske å slå av kranen.

Det kan bli oversvømmelse,

Og verden kan gå under.

Våkner en på jobb

Med hodet under armen?

Da burde en heller gå hjem

Eller til legen for bandasje.

Våkne, våkne, sier noen,

Og går rundt og rundt.

De vet ikke hva klokken er,

Og kan ikke språket.

SNØ

Alt er flyktig om vinteren.

Snøen kommer fra havet, eller skyene,

Som flytige fnugg

Som daler ned og glinser, eller blir tråkket på.

Og noen ganger blir snøen farlig

For gamle folk,

Og utrykningsbilene får problemer,

Og gatemusikantene vil ikke gå ut.

Snøen er stille som et laken

Eller et lam i fryseren.

Snø er fuktig og klamt.

Som et kyss treffer det munnen

Eller hånden, og tier.

Om det var noen som fløy

Som slapp en slant? kan ingen bebreide.

Snøen kommer som bestilt

På rette årstid, med sikring.

Den flyter vekk til våren,

Smiler i gråblå bekker som barneøyne.

Og vi må takke for lånet.

24

ANSIKT

Ditt ansikt er som forrige århundre.

Ta på deg sminken,

Ta på deg masken

Så vi kan kjenne deg.

Til fingerspissene må vi være like,

Gå som de andre, tenke som de andre,

Være som massen

I klær og sinn.

Og ansiktet formes av våre ord,

Om vi er sanne og ekte,

Eller bare gode og snille

Som tillater alt.

Ditt ansikt skal leve i dag, i vår tid,

Som et usminket talerør,

Som en venn av visdom

Og kjærlighet.

Vær ved godt mot.

Ta av deg masken.

Ditt ansikt er som rent gull.

Du er min søster og bror.

EN PIKE

En pike jeg kjenner,

Omfavnet et tre.

Jeg er så glad, sa piken,

Og strålte som en sol.

Jeg skal omfavne livet, det ekte livet

Som gråter og synger og ler.

Jeg vil omfavne alle barn

Som er rene av hjerte.

Jeg elsker et tre.

Og vi er greinene.

Vi er podet til stammen

Som lever og lyser.

Og jeg skal få lyse

På grunn av dette elskede tre.

25

ORD

Vi har ordene på lån.

De lever med oss

Som luft og vann.

Mange usagte ord får sin fødsel

I vår tid, i landskapet,

Mellom øyer og skjær, på fjellet,

Overalt der menneskene bor.

Ordene flyr forbi,

Og vi kan bare rekke hendene opp,

Så er de der.

Kjærligheten er som usagte ord.

Den gode atmosfæren

Har mange ord

Som aldri kommer frem.

Se bare hva vårblomstene får sagt,

Eller bekkene som renner i havet.

Jorden er full av liv,

Og ordene venter

Til den store dagen.

Ordene vil at du skal lete.

Alle som leter skal finne ordet

Som lyser i speilet,

I dine øyne, i ansiktet.

Du er en ekte israelitt.

JEG SER

Jeg ser en sky med ord,

Et lys som stiger opp

Og brenner skyene,

Og en hånd som favner meg,

Så jeg får leve.

Jeg ser sykdommen renne i havet

Som grågrønn gjørme.

Og barn og voksne samles til sang og dans,

For underet har skjedd,

Og mennesker kan gå på vannet.