ERUPSJON av Sigve Lauvaas * Side 26-34 (Bok 16-2012)

Giljajuvet-Ill

Side 26

FORVITRING

Menneskene forvitrer som kalkstein.

Vår hud mister identitet.

Vi er slynget ut i kaos, og er maktesløse.

Det totalitære regime overtar.

Jeg hopper ned fra et tre

Som smuldrer til jord.

Og bokstavene smuldrer i kirker og hus,

Og byene sover.

Troen svikter, og ankeret blir knust.

Kulturen er i krise.

Vi mangler vann og brød,

Og et fast holdepunkt i livet.

MENNESKER

Ikke alle mennesker er virksomme.

Noen lar andre jobbe.

Og Kains korn er bedre enn vårt.

Og druer har vi nok av.

Mennesker er ferdige til å fly.

Jorden er ikke god.

Krigene ødelegger skapelsen,

Og spiser folk som fluer.

Vi er støv, men vet det ikke.

Som rådyr lusker vi i naboens hage,

Og spiser korn vi ikke har sådd.

Vi er barn på jakt etter lykken.

Vi er forvirret, og lengter etter lyset,

Og syr offerduker

Av virksomme bokstaver, og hellige

Som kjenner skriften og folket.

Menneskene ønsker å overvinne

Lidelsen, hungeren, fattigdommen,

Og skaper seg et navn, som forvitrer.

Bare lyset er evig.

27 

LANGSOMT                                                             

Langsomt er vi blitt til,

Men uventet skjer det ikke.

Som en oppfinnelse lyser lampen.

Plutselig er vi født.

Det er lett å arbeide

Når ting skjer langsomt,

Når sjelen får tid til fornyelse

Og solen kommer igjen.

Navnet følger oss på veien,

Og vi strever med å finne den.

Tomrommet er usynlig, men synlig

For den som ser alt.

SOL

Vi hadde sol i går.

Den var hos meg hele dagen

Og hjalp blomstene frem.

Og jeg ble varm av glede

Når fuglene kom.

Spill, du som har strenger.

Spill til elskov og dans.

Naturen spiller med lauv på grein,

Og barna er uten sko.

Solen er sterk som en kjempe,

Og får alle med.

Kom i min favn, sier sola,

Og gir oss dråper

Som klukker og ler.

Kom med dine vinger i verden.

Lykkelig er ditt navn.

Se, jeg skal lyse for alle,

Og kysse din panne og munn.

Du skal få nye øyner,

For du er min beste venn.

28 

HVER DAG

Hver dag erobrer vi nytt land.

Hver dag har vi utfordringer

Som setter grenser.

Av alle krefter passerer vi hinder,

Og blir oppspist av tid

Og signaler fra ferdiglagte kart.

Hver dag er vi på topptur

Og speider nytt land,

Og kommer hjem til slutt.

Å GÅ

Vi går på ukjente stier

Og møter fremmede,

Åpner kartet og forteller.

Bare flyktninger finner frem i fjellet,

Der himmelen er åpen.

Vi går i en verden med grashopper,

Natt og tåke,

Og kjenner håndkleet som en klam hånd

Vi vil fri oss ifra.

Vi mangler innsikt, og studerer stjernene,

Men har mistet fokus,

Og går i ring.

Vi går til en vadeplass, og finner en sti

For muldyr og sau.

Dette er vår vei.

Dette er pilegrimen sitt spor.

I VERDEN

I denne verden møter jeg mange fremmede

Som snur ryggen. Og jeg må gå videre

Med ryggsekken full av brød.

Hvem kan jeg dele med? Hvem kjenner Brødhuset?

Bare den som tar imot, kan smake,

Og bli mett av hjerte.

29

KOM

Kom til mitt hus,

Og bli værende.

Jeg biter ingen, og tråkker ingen.

Kom til gammelost og brød,

Kom til fest på hotellet.

Jeg tenner lys,

Og venter i skumringen,

Under månetreet.

Kom til sengevarmen

Med ensomheten.

Kom, du fattige,

Med dyptpløyende øyner.

Kom til foten av fjellet,

Til teltet som lyser.

Her er fred.

Jeg leser dikt i natten,

Og vekker meg selv i drømmer.

Jeg smiler til naboen

Som sover tungt i blinde.

Gitaren er knust.

Bare katten hører

Når leppene dine brenner

I gammel musikk.

NYTT LIV

Det er med sorg

Jeg erindrer vinteren,

Som tok så mange liv,

Og vårflommen

Som gav tomme benker

I katedralen.

Kulden kom tilbake,

Og festet sitt belte om livet.

Med døden i fingrene, uten ord,

Bad jeg til Gud.

Han løftet meg fra ishavet,

Og gav meg nytt liv.

30

DIKT

Det er bare

En nattlig reise,

Noen ord fra fjellet

Og ned til stasjonen,

Der lille Flis

Legger armene om

Lille Ma

Og kysser barnet.

Det er bare kulden,

Og hunden,

Som fortviler

Og graver i jorden,

Der en eller annen gjemmer seg

Og skjelver.

Ta ikke diktet ifra meg,

Sier danseren,

Sier nattdoktoren

Som speider blålys i natten.

Det er bare onsdag,

Og toget venter,

Og avstanden fra her til der

Blir en kjæreste,

En stjerne på perrongen.

Du, milde jord.

En spasertur i parken

Knekker koden.

På avstand er en ny tid på vei,

Og ingenting skjer upåaktet.

Forlate min synd.

Jeg vil heller dikte.

VALG

Hvert sekund trør foten feil.

Om jeg kan hjelpe for det? Om føttene

Trenger nye sko, en hvil,

Eller lever utenfor samfunnet, i kulden,

Beror på valget.

Vi velger våre liv, men ikke livet.

31

NÅ

Vi aner våren,

Et annet øye,

En skål, et svarbrev

Fra den som styrer.

Vi går på gater.

Trafikken murrer.

Og sommerfugler

Tar hånd om blomsten.

Vi gjennomskinnes,

Og våkner, våkner

Med is i magen

Når våren kommer.

VIND

Vinden har vært her.

En kropp som ingen kjenner

Styrer mot nord.

Årstidene skifter, stengelen strekker seg

Mellom stjerner og måne

Og høye hus.

Vinden synger i blomsten

En kjent melodi.

Greinene nynner tilbake, og vinker

Med nye fjær.

Det er tid for fuglen å komme tilbake.

Vinden tar seilet,

Og brått er det vår.

ANGST

Det er ikke angsten som skriver.

Statsministeren

Smyger seg unna, og skriver:

Papiret er synlig for alle.

Skriv angsten i kne.

Det er tid for dåp.

32

LUFT

Luften har ingen armer, ingen kropp.

Den er målløs, et rom som flyr.

Med vinger stuper den

Og slipper nistepakken

Til avmagrede mennesker,

Som beveger jorden som bytte.

Luften blir vridd og heist i skyer,

Koblet til havet og stjerner.

Uvitende smugles luft til fremmed planeter,

Og menneskene er fulle av arr.

DELE

Vi deler på alt,

Deler livet og fjellet.

Og kroppen er delt.

Men ingen får nok.

Vi speider, og går i blinde.

Deler brødet, og luften

Som henger i lyse og mørke tråder

Gjennom dag og natt,

Til en vev fuglene forstår.

Vi deler bokstavene til frie pust

Som eldes, og stuper

I lyng og mose.

Vi lager et eget språk

Og fortier lengselen, som avtar,

Og håpet, som blir til en sikker vei.

DEN ENE

Deg vil jeg ha. Rosebusken er en av oss,

Et gjenskinn av perler og gull, et lys fra rommet.

Det lykkelige barnet, som følger tidsånden,

Hører øynene tale. Stemmen er ren.

Mitt hjerte er fylt av beundring, og lengsel.

Den ene er atten, diamant og juvel.

33

BØLGER AV TID                                                   *Blogg11

Mens jeg holder på,

Går bølger av tid i landskapet.

Noen drøvtygger,

Andre beiter.

Min første poesi kom i en rå kjeller,

Med vaskemaskin og sluk.

Jeg sluttet på skolen,

Og ble fisker.

Mitt liv er en høvelbenk.

Den slites, og får mange arr.

Jeg holder på mitt.

Oppskriften er ikke klar,

Men jeg beiser tak og vegger,

Og får terrasse mot sør.

Jeg er redd for hunder,

Og skaper angst for naboen.

Døren er lukket,

Og lyset fra elven gir ingen fred.

Poesien har forheng

Livet er kunst.

DAGER

Hver dag har årstid.

Jo travlere vi har det, dess raskere

Går tidshjulet.

Som blomstene er vi avhengige

Av næring fra luft, vann og jord.

Og dagene blir delt opp

I små stykker, som en bolledeig.

Men alle slipper å vente.

Alle får til sin tid.

Om morgningen åpner soløyet,

Om kvelden lukkes det.

Og vinden stryker fjellkammen

Som en gammel venn.

Dagene tikker,

Og høsten er en hemmelighet.

34

MINE HENDER

Mine hender lyser.

Lyset sprer seg i rommet.

Jeg ser fjell bak fjell.

Lyset kommer inn i mitt hjerte.

Det lyser i stolen, der jeg leste Skriften.

Alt lyset kommer ovenfra.

Lyset går gjennom vegger og tak

Og kranser mitt hode.

Lyset gir nye krefter.

Jeg går i lyset, og blir forvandlet.

Mine øyner ser Jerusalem.

Jeg er en pilegrim

På vei mot Den hellige byen.

FARVEL

Farvel mørke og natt.

Farvel til kulden og sorgen.

Farvel til havet.

Jeg vil stå i lyset som en bjørk

Og strekke mine hender mot himmelen.

Jeg vil åpne min dør.

Farvel til det isblå fjellet,

Og grensestolpene på endeløse vidder.

Jeg vil hjem til Paradis.

LYS

Gi meg lys til morgengave,

Og la lyset hvile over mitt ansikt,

Så jeg kan gå i fred.

Velsign Israel med lys i ditt hjerte.

La navnet lyse for din fot,

Så vil du finne veien til Jerusalem.

Lyset sprenger grenser,

Og åpner Skriften, så blinde kan se.